Essay skrevet 2022 av en aktiv deltaker ved Studio 64
Refleksjoner rundt det å være en aldrende deltaker blant unge i gruppetrening i en stor treningskjede.
Det finnes rundt 150 treningssentre i Oslo og omegn. Som fysioterapeut har jeg et nært forhold til fysisk aktivitet som livsstil. Jeg har alltid hatt bevegelsesglede og liker trening der jeg utfordres i forhold til styrke, smidighet, hurtighet og utholdenhet. Snart 70 år, føler jeg meg sprek og lysten på livet, og ser ingen grunn til å trappe ned mine besøk ved treningssentre lokalt og perifert i hovedstaden hvor jeg har vært en fast og trofast gjest siden 2015. Det er blitt min form for identitetsbygging. Jeg ønsker ikke å skru tiden tilbake, men ønsker å utsette aldringen.
Likevel er det nettopp i forbindelse med mine favorittgruppetimer, hvor jeg er eldste deltaker blant spreke yngre, at det har sneket seg inn en uro jeg ikke har kjent på tidligere. Jeg registrerer at jeg får mer og en ny type oppmerksomhet fra instruktørene, noe jeg mistrives med. Det har bidratt til at jeg har blitt mer på vakt i forhold til ulike reaksjoner, både fra dem og mitt sosiale miljø ellers når det gjelder meg og den treningen.
Med dette essayet vil jeg dele noen reaksjoner jeg mener å fange inn fra omgivelsene, og som på godt og vondt er rettet mot meg som aldrende deltaker i gruppetimer hvor målgruppen er langt yngre deltakere. I denne konteksten retter jeg særlig blikket mot instruktørenes kommentarer og tilnærminger til meg, men aller først en bekjennelse om meg og mitt behov for ytre anerkjennelse.
Forfengelighet som drivkraft
At livet ikke varer evig, ikke en gang for en spreking som meg, er blitt en erkjennelse som skaper ubehag. Som eldre pensjonist er mye av mitt velbefinnende basert på ytre anerkjennelse fra omgivelsene. Mye av drivkraften til å trene mer enn de fleste på samme alder er i stor grad basert på egen forfengelighet i forhold til form og utseende, mer enn jeg tidligere har vært meg bevisst. Jeg høster anerkjennelse for å fremstå så sprek og ungdommelig til alderen å være. Med det føler jeg at jeg blir sett, og at trening gir en form for status blant familie og venner. Samtidig registrerer jeg kommentarer ment som uskyldig spøk, men som kan oppfattes som en latterliggjøring formidlet som overdrivelse; nå er mamma blitt enda mer hekta på trening. Andre lurer på hvorfor dette er blitt så viktig for meg – hvor lenge har du egentlig tenkt å holde på med dette?
Jeg hverken har eller vil gi noe svar på det jeg mener er et meningsløst spørsmål. Jeg aner imidlertid at omgivelsene lar seg provosere, at de opplever meg som annerledes i forhold til forventninger de har til eldre. De vil ikke at jeg skal stikke meg ut. Antydningene kan være en måte å fortelle meg at jeg prøver for iherdig å fremstå som så himla ung og sprek, nærmest som at jeg fornekter aldringen. Det i seg selv føles skammelig, et umodent trekk, at jeg ikke finner roen og kan avfinne meg med at jeg også er dødelig. Så ja, det er blitt en del av drivkraften min, å bevise for meg selv og andre at jeg holder koken, ikke har gått ut på dato, men fremdeles blir regnet med, og fremfor alt er synlig til stede både på treningsarenaen og andre sosiale arenaer.
Jeg både vet og erfarer at fysisk aktivitet betyr å skyve på aldringstegn, men det er mulig jeg bør skrubbe, la være å flagge mitt livsanker som jeg gjør. Det oppfattes kanskje som moralistisk, selvhevdende og selvtilfreds skryt og gir meg stempel som både gammel og patetisk, en stigmatisering jeg virkelig frykter. Behovet for å balansere mellom å være synlig til stede og mindre synlig, erfarer jeg har blitt en utfordring på mange arenaer i mitt aldrende og aktive liv.
Det å møte alderdommen og bli kategorisert og definert som gammel blir sjelden assosiert med noe positivt. «Alderisme» som begrep bygger på ideen om at man i kraft av å bli eldre ofte blir møtt med en forenklet og nedvurderende oppfatning av hvordan eldre mennesker «er». Det kan ha flere former og uttrykk og betegner diskriminering og negative holdninger overfor eldre mennesker grunnet deres alder. Mange treningssentre er oppmerksom på dette aldersfenomenet og averterer sine treningstilbud på en måte som ikke skal ekskludere eldre som målgruppe, eller tråkke noen på tærne.
Hensynsfull språkbruk
Ifølge Språkrådet er betegnelser som eldre, seniorer, godt voksne kommet til som et mer hensynsfullt språkbruk, en måte å gjøre alderdommen mindre belastende enn det kan oppleves ved å bruke ordet «gammel». For å rekruttere målgruppen 65+ og gi brukere mulighet til å identifisere seg med den, er ord som eldre og seniorer inkludert i tilbudene til mange treningssentre. Samtidig åpnes det opp for de som ikke identifiserer seg med disse kategoriene:
Senteret tilbyr tilrettelagte treninger for eldre hver ukedag. Her kan man velge mellom et bredt tilbud av seniortimer, som f.eks. seniorspinn, senioryoga, seniorstyrke og mye mer. I tillegg til de tilpassede timene for eldre har man selvfølgelig tilgang til de ordinære gruppetimene». Om et slikt navnebytte har den tilsiktede virkningen, er det ingen garanti for. Fordommer en måtte ha til å bli assosiert som del av en aldrende befolkning som eldre, eller gammel kvinne, vil uansett kunne vekkes i møte med den praktiske gjennomføringen av treningstimene, er min erfaring.
Selv har jeg benyttet både seniortimer og ordinære gruppetilbud, men foretrekker det sistnevnte. I seniorgrupper kjeder jeg meg, der er det for lite dynamikk. Instruksjonen er for omstendelig med hensyn til hva og hvordan. Iblant beskrives øvelsene som metaforer som å «plukke epler i høyden» når hensikten ganske enkelt er å få til et godt strekk av kroppen. Et annet eksempel for å motivere til innsats kan gjelde styrketrening med vekter. Kom igjen jenter, vi er vel ikke pingler vi? Skal vi bli like sterke som gutta, må vi løfte jern. Jeg har ingen ambisjoner om å bli like sterk som gutta. Da hadde det vært bedre å henvise til Pippi Langstrømpe som engang var et forbilde, en sterk, fri og selvstendig person. Begge tilnærminger opplever jeg som infantilisering – å behandle voksne som barn er en konstruksjon av gamle som stigmatiserte grupper i en treningskontekst.
Som senior har jeg også tilgang til de ordinære gruppetilbudene, og begynte for 10-11 år siden å benytte disse regelmessig. Gruppetrening i sal består av varierte tilbud med særlig vekt på styrke, kondisjon, bevegelighet og balanse tilpasset ulike nivåer, der en booker seg inn og får en plass, eller blir satt på venteliste om det er fullbooket. Det er ikke en fast gruppe der deltakere blir kjent og får gruppetilhørighet. Studier viser at eldre seniorer motiveres av det sosiale aspektet ved gruppetrening, hvor det å oppleve tilhørighet og støtte er av betydning. For meg var ikke det et behov, og jeg identifiserte meg ikke med deltakerne i forhold til alder og livserfaringer. Majoriteten av deltakerne tilhører aldersgruppen 18-45 år, det vil si unge voksne og de i voksen alder, og flest kvinner. Gruppetreningen jeg likte aller best var aerobic som intensiv intervalltrening der en varierer mellom høy og lav treningsintensitet.
Kraft og vitalitet
Intensiv intervalltrening er en tøff og morsom utfordring som jeg alltid har gledet meg til. Samtidig liker jeg å bevege meg i takt med de andre deltakerne hvor styrke, hurtighet og rytme gir felles bevegelsesglede og et adrenalinrush som gjør meg fokusert og skjerpet og bidrar til økt ytelse. Musikksjangre som EDM (Electronic dance music), pop og rock er gjennomgående heftig og høylytt, trolig flere desibel enn det som er anbefalt i forhold til hørselskader. Instruktøren deltar aktivt i treningsøkten, og hoier og skriker med tilrop som maner til innsats. Treningstimene har inspirert til å slippe meg løs, yte maksimalt og oppleve mestring som gir meg et positivt selvbilde. Jeg har følt meg stolt og privilegert helt til det siste, men lykken, den varer ikke evig. Det kom til et vendepunkt da frustrasjon og ubehag trengte seg på.
Endring av sosial status
Endringen fant sted da jeg var rundt 67 og stadig den eldste i treningsgruppa. Oppmerksomheten rettet mot meg tiltok. Det er de samme instruktørene hver gang, som har et eller annet på hjertet, og som direkte eller indirekte forteller meg at jeg ikke hører til målgruppa. Hva kommer det av tro? Jeg ter meg ikke annerledes på gymmen nå enn tidligere, det er ingen ting som hindrer meg å følge instruksjonene i ord og handling. Hva er det da som trigger deres oppmerksomhet? Jeg tror jeg vet svaret, det skyldes det grå håret som har gitt meg status som eldre dame. For et år siden farget jeg håret for å tilstrebe et ungdommelig ytre. Da gråfargen ble mer og mer synlig, og kostbare frisørbesøk hyppigere, tok jeg til vettet og aksepterte min naturlige farge og sa farvel til fargeprosjektet en gang for alle. Det var befriende å ikke være avhengig av frisøren for å kamuflere aldringstegn. Jeg fikk mye positiv respons, flere nøyde seg med å si at det er kledelig, mens andre var mer nærgående: Nå er du blitt mer deg selv, og det kler du bedre. Der fikk jeg et stikk, det å forsøke å skjule alderen ved å gå inn for et ungt image kan bli oppfattet som både unaturlig, upassende, og kanskje litt patetisk, en som fornekter aldringen, en Barbiedokke på 70, liksom? Kanskje det, men jeg ville ikke på det tidspunktet forlate favorittgymmen, til tross for at det grå håret ikke ga med den samme velkommen-følelsen som tidligere.
Stigmahåndtering
Jeg er blitt mer på vakt for både egne og andres fordommer knyttet til aldring, og som utspilles gjennom ulike former for «stigmahåndtering» hvor jeg veksler mellom å være mer eller mindre synlig og usynlig.
I samsvar med det jeg antok var omgivelsenes forventninger, er jeg ikledd nøytralt treningstøy, slik det er forventet av kvinner i min alder. Samtidig tar jeg på meg rød leppestift for å dempe alders-tegnet og gir meg mot og selvtillit. Deretter går jeg inn i treningssalen med rak rygg og raske skritt for å gi et sprekt inntrykk og slik rettferdiggjøre min plass i treningsgruppa med deltakere som kan være på alder med mine voksne barn og barnebarn. Jeg pleier å plassere meg i bakerste rekke, for å gjøre meg mindre tilgjengelig for instruktøren, men synlig nok til at de merker seg min kapasitet. Egen forfengelighet, trass og bevegelsesglede er et insitament til å yte maksimalt fra første stund, for å motbevise at alderen min er et hinder for fysiske anstrengelser.
Den aldrende kroppen passer ikke inn
Det er ikke utenkelig at unge instruktører kan bli både usikre og frustrerte når eldre damer med en solid kroppskapital oppsøker tilbud som intensiv intervalltrening. Jeg ser ikke bort fra at noen instruktører lar seg imponere over at jeg klarer å følge timene fra start til slutt, minst like bra som de andre deltakerne, og uten å ødelegge grupperytmen. Likevel holder ikke det, instruktørene har et skarpt blikk, og det de ser er først og fremst alderen min; den rynkete halsen, og det grå håret. Både de og jeg får en fornemmelse av at den aldrende kroppen er framtredende og forstyrrer bildet av vitale og gjennomtrente atleter som instruktørene kan identifisere seg og speile seg i.
Det nytter ikke i lengden å gjemme meg bakerst, når de først er blitt oppmerksom på meg. Det er noe nytt at instruktørene intervenerer og foreslår mindre krevende øvelsesvarianter for meg. Det kan forstås som omsorg ut fra et aldershensyn, og det gjør meg forlegen, fordi jeg oppfatter det som tegn på at instruktøren ikke har tro på at jeg kjenner min egen kropp og tålegrense. Jeg får lyst til å gi til kjenne at jeg er fysioterapeut, men gjør det ikke. Jeg vil ikke begynne å argumentere og gjøre instruktørene usikre, så jeg følger deres råd, selv om jeg ikke er enig. Jeg vil nødig bli definert som vanskelig. Jeg føler meg mest vel ved å kunne være en nøytral og anonym deltaker på lik linje med de andre i treningsgruppa.
Instruktørene har også begynt å gi meg klapp på skulderen og “godt jobba!” Det er kanskje ikke så rart om de syns jeg trenger en oppmuntring på vei ut etter en hard økt. Jeg kunne jo vært bestemora deres, så slik sett syns jeg det er greit, selv om det kun er jeg som får klappen. Det er verre med kommentarer som: syns du er ordentlig flink jeg, men pass på å ikke ta deg helt ut. Jeg opplever det som en stakkarsliggjøring, som at jeg trenger trøst og oppmuntring etter en dårlig prestasjon, som om jeg var et barn. Reaksjoner kan også formuleres i form av spørsmål: Hvordan syns du det gikk? Det må de da selv ha sett, tenker jeg i mitt stille. Jeg blir uansett usikker og mistenksom. Er spørsmålet et forsøk på å få meg til å forstå at du må’kke komme her, og komme her, og like godt erkjenne at jeg er for gammel for den slags trening? Aldringens møte med egne og andres fordommer gjorde meg sårbar når jeg opplevde alderen som diskvalifiserende. Jeg opplevde at den aldrende kroppen min kom i forgrunnen og representerte en begrensning. Jeg vil ikke fortsette med å se meg selv med den andres blikk – som en objektivering av kroppen.
Reorientering – ny erkjennelse
Erfaringene jeg har delt har bidratt til å få et mer avklart bilde av ambivalensen mellom det å prestere og det å ha det moro. Det viktigste for meg er ikke lenger å fremstå som sprek for enhver pris. Reorienteringen handler om at jeg forsøker å rette oppmerksomheten mot kroppen på en ny måte, der målet ikke bare er å trene den, å disiplinere den, men å lytte til kroppen. Jeg vil orientere meg mot aktiviteter som vekker mine sanser for hva kroppen min nyter godt av for å kunne opprettholde funksjonsnivået så lenge som mulig. Likeledes vil jeg merke meg velbehaget ved å kjenne et godt strekk i kroppen som frigjør spenninger, hvor enn i kroppen de måtte sitte og «slipper pusten til». Jeg har ikke bare en kropp, jeg er også min kropp, som fremdeles bør kunne oppleves som et gode.
Studio 64
En sterkere forståelse og bevissthet rundt egen aldrende kropp med hensyn til å utvikle en positiv kroppsopplevelse har vokst fram etter at en venninne inviterte meg til en prøvetime ved Studio 64 på Majorstua. Dette er et treningsstudio for kvinner mellom 45-65+, og er kjent for å være et hyggelig sted med en personlig tone og, ikke minst, et sted hvor alder sees på som et hederstegn. Treningsformene er utviklet med sikte på å gi kvinner i alle aldre riktig trening, økt kroppsbevissthet og bevegelsesglede. Treningen tar hensyn til kroppen mer enn trender, og er dermed alltid aktuell. Musikken støtter øvelsene og består av jazz, bossanova, world music, soul, pop og tango (Studio 64’s hjemmeside).
Tilbudene er mange, og merket i fargekoder. Grønne timer: For styrke, kondisjon og smidighet, nokså høy intensitet. Blå timer: Samme innhold, men med lavere intensitet. Grå timer: Roligere trening, beregnet for eldre kvinner (70+). Lilla timer: Hatha Yoga med vekt på pust og tilstedeværelse. Av disse alternativene velger jeg foreløpig de grønne timene.
Instruktørenes etiske blikk
Instruktørene er på tilnærmet samme alder som deltakerne og flere av dem er utdannet dansepedagoger. De utmerker seg ved å vise at de har et skarpt og empatisk blikk, noe som gis til kjenne ved måten de tilnærmer seg oss gruppedeltakere. Instruktørene viser en innsikt med hensyn til hvordan de ser oss, ikke bare som et objekt, men også i et subjektperspektiv. Det gjenspeiles ved måten de kommuniserer med blikk, ord, handlinger og hender når de ser at jeg trenger veiledning. De nærmer seg med sikkerhet og varsomhet på samme tid, og på den måten føler jeg at min integritet og bevegelsesglede blir ivaretatt.
Bevegelsesglede
Av de ulike tilbudene som gis ved Studio 64 er det særlig dansen jeg gleder meg aller mest til, og som utgjør en stor del av de grønne timene i tillegg til ren styrketrening. Vi danser hver for oss, men sammen på rad og rekke, hvor vi instrueres i trinn som utfordrer oss med hensyn til hurtighet, koordinasjon og balanse. Jeg får også trent kognisjon ved å huske trinnene for de ulike rundene, det kan være krevende, men utrolig gøy, og gir mye energi i salen.
Rytmesansen vekkes med dans. Jeg glemmer kroppen når jeg danser, jeg blir i ett med den, kroppen er meg. Kroppen oppleves ikke som en begrensning for å mestre, men smelter sammen med intensjonen i bevegelsene. I dansen opplever jeg kroppen som fri, det gir meg en fristund fra bekymringer. Jeg erfarer at det å utfordre kroppens muligheter gir nøyaktig den samme gleden og den samme indre kraft uansett alder. Kanskje kan det forstås som en livskraft? Forhåpentligvis gjelder det oss alle i salen, at vi i rytmen av felles bevegelse finner en ny livspuls og et fellesskap som gir næring til både kropp og sinn. De positive opplevelsene tror jeg bidrar til at jeg får litt mindre motstand mot å bli gammel, og lettere kan identifisere meg med den gamle som jeg er i ferd med å bli.
Aktuelle artikler om aldring, kropp og fysisk aktivitet hvor jeg er medforfatter:
Aging and exercise: Perceptions of the active lived-body (2018)
Ageing and exercise: building body capital in old age (2018)